Filosofi & Økologi = Mulighet til å avverge naturinngrep med harde fakta!?

– av Nils Faarlund –

Hvordan kunne vi bidra til ”fred-er-vegen”-politikk overfor fjellnaturen? Nils Faarlund slo seg ikke til ro med utredningen av «tindebestigningens» hvorfor.

Kunstneres kjærlighetserklæringer og Zapffes ironi («Die norwegische Apparatenlandschaft») hadde i 1950- og 1960-årenes løp blitt bryskt avvist av en tverrpolitisk enighet om alt som bidro til økonomisk vekst. Hva med å ta et naturvitenskaplig harddatafag for sammenhengen i fri natur til hjelp, foreslo Nils Faarlund. Han hadde brukt et stipendiat-år 1958-59 ved en teknisk høgskole i Tyskland ikke bare til å gå i lære som Bergsteiger, men også til å studere det den gang lite kjente faget økologi. Det oppsto vel ingen øyeblikkelig «symbiose» mellom fagfilosofien og økologien under Stetind sommeren 1966, men det begynte å demre at

Filosofi & Økologi = Mulighet til å avverge naturinngrep med harde fakta

Økologien gir objektivt forankret argumentasjon for at alt i naturen henger sammen, og derfor lett kan komme i uballanse ved tekniske inngrep. Filosofien gir verdiorientering – «kjøl og ror» for naturvennlig tenkning og handling. Det var selvsagt ingen ny innsikt at «det store huset» (av gresk oikos) var preget av en sårbar, indre sammenheng. Det nye for forsvar av fri natur var at naturvitenskapen økologi med Arne Næss saklighetslære som «bærebølge» ikke lot seg avfeie som subjektivt føleri, slik naturvernsaken den gangen ble feid til side som føleri i det politiske liv.

Da sjarken dukket opp i Storelv etter 14 dager, hadde gamle venner av Stetind fått fornyet sin tilhørighetsfølelse på gamle og nye veger i tusenmetersstupet. Nykommerne reiste også med minner for livet. Stetind – det tradisjonsrike seilmerket gjennom generasjoner – hadde dertil åpnet for tankeflukt og ettertanker til et fruktbart møte mellom tindefriluftslivets naturfilosofi og en naturvitenskap som ikke er dominert av det analyttisk adskillende, men av det som forener i fri natur. Og det skulle ikke bli bare med sammenføyningene av filosofi og økologi. Spinoza og Gandhis tanker om det altomfattende engasjementet og overensstemmelse mellom mål og midler, ble snart også omsatt i praksis.

Etter et par års tid med mangfoldige reiser og studier i Asia og USA dro Sigmund Kvaløy med professor Næss velsignelse i gang universitetsseminaret «Natur og menneske» på Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo. Ut fra arbeidet med seminaret tok han også initiativet til de handlingsrettede «samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern». Og handling ble det! Det var (snm) som sto bak den skjellsettende Mardølaaksjonen i 1970 – gjennomført etter Gandhis ikke-voldsfilosofi. En intens videreutvikling av ansatsene fra «Stetind-seminarene» i (snm)-nettverket førte til en stadig mer gjennomarbeidet «øko-filosofi» og en «økopolitikk» som kom til å prege samfunnsutviklingen i Norge utover i 1970-årene. Dette arbeidet ga seg ikke minst utslag i forbindelse med den første folkeavstemningen om tilslutning til «Det europeiske felleskap». På den eneste, norske TV-kanalen den gang ble forsvart av NEI-til-EF-standpunktet kvelden før folkeavstemningen betrodd en dosent i idehistorie som argumenterte øko-filosofisk (!).

Med den nye folkebevegelsens tyngde lyktes det å utløse «grønne» initiativ i norsk politikk som etter hvert førte til begrensninger i en til da uhemmet industrialiseringstenkning. «Sektorer av samfunnsplanlegningen» som det het i etterkrigstidens teknokratiske språk, der vi fikk vesentlige endringer, var bl. a. distriktspolitikk, samferdsel og energi. Vannkraftutbygningen i Norge stagnerte etter hvert og bestrebelsene på å innføre atomenergiproduksjon ble effektivt stoppet av (snm)-avleggeren «Aksjon mot atomkraft». Filosofien om et naturvennlig samfunn ble i 1977 oppsummert som et «økopolitisk manifest» etter initiativ fra Sigmund Kvaløy Setreng og Børge Dahle som basis for å samle alle naturengasjerte grupperinger i landet til felles innsats.

Professor Næss førte etter hvert ansatsene fra sommeren 1966 ut i verden. Gjennom sitt store nettverk i Europa, Nord-Amerika og Australia brakte han sin versjon «økosofi» inn i den internasjonale, fagfilosofiske diskusjonen. En gruppe unge, naturvennlige filosofer i USA, blant dem ikke minst Yosemite-klatreren George Sessions, bidro til å gi Deep ecology-bevegelsen utbredelse i Nord-Amerika og Australia. Etter at Arne Næss trakk seg fra sitt professorat ved UiO i 1969 drev han i flere tiår et utrettelig «skytteldiplomati» verden rundt for dypøkologien og hans egen livsfilosofi som han betegnet som økosofi_T – T for Tvergastein under Halligskarvet, der han hadde sitt filosofiske hjem.

Nils Faarlund brukte bare et par måneder av høsten etter «Stetind-seminarene» til å modne et drastisk vegvalg i livet. Han vente ryggen til sin naturvitenskaplige forskerkarriere med ideen om å vinne venner for fri natur ved å tilby kurs på bre og i klatrefjell. Sommeren 1967 åpnet Norges Høgfjellsskole for helårsdrift med Hemsedal som sete. Denne optimistiske satsingen på endring av levemåte med glede etter Spinozas tankemønster, var inspirert av harmreaksjonene hos taukamerater i «Tindegruppen» over sivilingeniørenes naturinngrep. Høgfjellsskolekretsen utvidet tindefilosofien til en friluftslivsfilosofi med referanse til økologien, der den frie naturens egenverdi fikk forrang.

En norsk filosof uten særlig sans for å ferdes i stupene, Hans Skjervheim, ansporet snart «veg-glederne» i friluftsliv til å satse på å overtyda fremfor å overtala gjennom møte med fri natur – den natur som har sine årstids- og døgnrytmer i behold. Her spilte også Martin Buber en rolle med sin filosofi om møtet som skjellsettende i vårt forhold til natur og naturverd. Det gjorde også Henry David Thoreau´s tanker om In Wildness is the preservation of the World. Ikke minst kom læretiden i naturnære kulturer som sherpakulturen i grenselandet for menneskelig tilværelse i Himalaya (bl a «Ferden til Tseringma 1971» – en ‘antiekspedisjon’ bestående av Kumjung-sherpaene Pasang og Lachpa, Næss, Kvaløy Setreng og Faarlund) til å gi seg utslag i forståelsen av at en dyptgripende endring av levemåte ikke lar seg utløse med teorisering og abstrakt overtaling. Erfaringslæring med ettertanke må til. Allerede fra vinteren 1968 lyktes det å få innpass for vegledning i friluftsliv i høgskoleverdenen, fjellredningstjenesten og til og med i Forsvarets lederutvikling. Snart ble friluftsliv med øko-filosofisk tankegods innslag i alle skoleslag.