Finn Wagle:

Trygg mat – en etisk utfordring

Trygg mat
Konferanse om bærekraftig matproduksjon
Stjørdal 19.11. 2009

Dere har alle fått utdelt to tekster, nemlig Stetind-erklæringen og Hustavlen: ”Ropet fra en såret jord”. Bak den første teksten står en selvoppnevnt gruppe som bærer navnet Råd for øko-filosofi. Hustavlen ble skrevet til en konferanse om etikk og naturforvaltning i 2001 i regi av fylkesmennene i Nord- og Sør-Trøndelag og Nidaros biskop. Disse to tekstene vil jeg bruke nå under mitt foredrag, Stetind-erklæringen som et innsteg, og Hustavlen som et avsluttende utblikk.

Innsteg I: Stetind-erklæringen – en avhengighetserklæring

Når jeg begynner mitt bidrag nettopp her, er det ment som en programerklæring:
Nå er det tid for avhengighetserklæringer og ikke uavhengighetserklæringer!

Vår tid trenger å fornye erkjennelsen av at livet er et relasjonelt prosjekt. Det handler om de grunnleggende forhold vi hører hjemme: til hverandre, til naturen og alt som lever, til oss selv og alle våre medskapninger, til universet og til universets Herre. Alt liv inngår i den store veven som i et skjebnefellesskap. Er det ikke det bærekraftig matproduksjon til syvende og sist handler om?

Denne erkjennelse har opp til vår egen tid vært en del av menneskehetens kollektive bevissthet. Men nå er den under sterkt press, og den har vært det lenge. Det ligger i vår kultur et skjebnesvangert tap i forståelse av hvordan vi mennesker er gjensidige avhengig av hverandre og hvordan menneske og natur er bundet sammen i et skjebnefelleskap. Også jordbruket har lenge vært preget av at dette tap i forståelse av forholdet mellom menneske og natur. Hvis det ikke hadde forholdt seg slik, hadde dagens konferanse ikke vært nødvendig. Nå er det tid, ikke for uavhengighetserklæringer, men for avhengighetserklæringer - både individuelt, lokalt, nasjonalt og globalt forstått! Vi må gjenfinne gleden ved å leve naturvennlig – for å tale med Stetind-erklæringen! Jeg vil mene det er en programerklæring i dyp samhørighet med engasjementet som bærer dagens konferanse.

Innsteg II:

Slik programmet for dagens konferanse er meislet ut, kunne man fort komme på den tanken at det er jeg som skal bidra med det etiske perspektivet. Slik er det knapt ment fra arrangørenes side. En slik oppfatning ville også innebære en total misforståelse. La meg si det slik: Alle foredragene her i dag innebærer etiske utfordringer. Ja, engasjementet for bærekraftig matproduksjon er i seg selv båret av et etisk engasjement. Og for å utvide perspektivet ytterligere: Jeg kan knapt tenke meg et eneste landbruksspørsmål som ikke også er et spørsmål om etikk, fordi det handler om vår forvaltning av selve skaperverket.

Det betyr at min oppgave her i dag ikke så mye handler om å reise et nytt tema, i tillegg til alle de temaer som til sammen utgjør denne konferansen. Utfordringen for meg blir mer å tenke videre sammen med dere, med de etiske problemstillinger som allerede har vært berørt som en slags skapende klangbunn.

Å forvalte den norske matjordarven

La meg begynne med et vitnesbyrd: Jeg har fått ny forståelse for betydningen av det jeg vil kalle den norske matjordarven. Jeg har alltid tenkt som så: Norge er stort sett et skrint og karrig land. Jeg har lært at bare 3% av arealet vårt egner seg for landbruk i det hele tatt, og at forholdene mange steder hvor det drives landbruk langt fra er optimale.

Det jeg nå har lært, er at bare 7 % av det totale landområdet i verden har den kombinasjon av regn, næringsstoffer, temperatur og topografi som tillater normalt landbruk. M.a.o: Sett i forhold til det sett av faktorer som er nødvendig for å drive et normalt landbruk, stiger verdien av vår matjordarv radikalt! Ja, vi i Norge har fått i arv og under vårt forvaltningsansvar et stort område som faller inn under de 7 prosentene.

Poenget mitt med å løfte frem dette perspektivet er som følger: Den arv vår matjord og våre kulturlandskap representerer, er av langt større verdi enn vi vanligvis tenker over. Er det derfor vi hvert år gir fra oss tusenvis av mål svært verdifull matjord til urbanisering og politisk styrt nedbygging? Det er nødvendig å etterlyse en langt større vilje og evne til å løfte jordvernkonfliktene opp i et overordnet perspektiv, hvor det ikke er de kortsiktige løsningene som vinner fram, men hvor vi tar inn over oss vårt felles forvaltningsansvar for matjorda som en truet ressurs, både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt.

Når jordvernet taper i kampen mot næringsinteresser og urbaniseringsinteresser, eller det velges løsninger som ikke er følsomme nok i forhold til jordverninteressene, tror jeg det henger sammen med at landbruksinteressene ofte opptrer alene og isolert i den politiske sfæren. Eller annerledes uttrykt: Mat er et altfor viktig tema til at det kan overlates som interessefelt til landbruket alene! Alle parter i jordvernkonfliktene må derfor ansvarliggjøres med tanke på forvaltningen av vår matjordarv og den arv som våre kulturlandskap representerer.

La det for øvrig være sagt: Etter denne dagens mange innlegg om bærekraftig matvareproduksjon og internasjonal handel, er det for meg nærliggende å konkludere med følgende synspunkt: Når landbruket utvikler seg bort fra en naturvennlig retning, svarer naturen med et rungende nei. Dette ble allerede for mange år siden nå beskrevet på en overbevisende måte av Sigmund Kvaløy Setreng i heftet utgitt av Norsk Bonde- og Småbrukarlag: ”Naturens nei”. Det økologiske hovedpoeng er følgende: Med ustoppelig oppfinnsomhet slår naturen tilbake og ødelegger menneskenes forsøk på å omgå naturens egne strukturer. Mennesket kan ikke ustraffet behandle naturen som en manipulerbar maskin. Trygg mat og bærekraftig matproduksjon må handle om matproduksjon på naturens egne premisser. Eller for å si det med Stetind-erklæringen: Det handler om et landbruk som har gjenvunnet gleden ved å leve naturvennlig, og som gjennom dette bidrar til biologisk mangfold. Det er et landbruk båret av følgende erkjennelse: Alt liv er samliv!

Det finnes mange nok tegn i tiden på at det industrialiserte, eksportrettede jordbruket i er et jordbruk i strid med denne erkjennelse. Derfor vil det også på lang sikt true verdens evne til å produsere nok mat og næringsrik mat. Men finnes det egentlig noe alternativ?

Den lokale matproduksjon er på mange måter motpolen til det eksportrettede industrijordbruket. Det viktigste i et miljøvennlig jordbruk er at en tar i bruk lokale, stedegne ressurser fremfor energikrevende innsatsmidler, og at produksjonen i størst mulig grad går til lokalt forbruk for å unngå forurensende transport. Det er et jordbruk som er organisert i mindre, mer arbeidskrevende enheter. Dette med de arbeidskrevende enhetene har tidligere i dag blitt presentert som et problem. Men jeg vil tvert imot si: Mer arbeidskrevende enheter må vi da betrakte som en fordel for bygde-Norge, om vi ønsker å gjøre noe med ensomheten i jordbruket og utvikle levende bygder! Dette handler for øvrig ikke bare om økologisk landbruk. Minst like viktig er det å få til en stadig sterkere økologisering av det tradisjonelle jordbruket.

En av de store fordelene ved den lokale matproduksjonen er at veien mellom produsent og forbruker blir kortet ned, ja at det kan knyttes direkte kontakt mellom de to. Globaliseringen av varehandelen truer med å forkludre historien som ligger bak maten vår. Dels fordi avlingens identitet forsvinner etter hvert som varene bearbeides og flyttes over store avstander, men også fordi handelen utydeliggjør prosessen som ligger bak det ferdige produktet. Slik trues i dag både folkehelse, økologiske standarder og lokal råderett. ”Viktige beslutninger om matkvalitet er overdratt internasjonale organer som er udemokratiske og styres av industriens representanter”, heter det i en av de siste rapportene fra Word Watch Institute om ”Jordens tilstand”. I det følgende refererer jeg synspunkter fra denne rapporten som har direkte sammenheng med vårt tema:

I et stadig mer globalisert matvaremarked er det å kjøpe lokalt dyrket mat et av de viktigste valgene en forbruker kan gjøre. I store deler av verden selger ikke bøndene lenger til naboene sine. I stedet selger de til en lang og innfløkt matvarekjede der de selv bare spiller en liten rolle – og blir betalt deretter. Potetene i Limas supermarkeder kommer fra USA, til tross for at Peru har flere potetsorter enn noe annet land på kloden. Ved å kjøpe matvarer lokalt vil vi fjerne noe av fortjenesten til matvarehandlere, meglere, skipsrederier og bearbeidingsindustrier – samtidig som pengene går til bonden og lokalsamfunnet på landsbygda.

En annen fordel ved å knytte bønder og forbrukere sammen, er å redusere avstandene i den moderne matvarekjeden. Denne kjeden er i dag blitt så lang at transport er blitt en av matvaresystemets største energibrukere og en betydelig kilde til utslipp av drivhusgasser. Mat som blir spist i Storbritannia i dag, transporteres i gjennomsnitt 50% lenger enn for bare 20 år siden. Selv om dette kan bety større variasjon for den globale matkunde, krever systemet store mengder energi, unødvendig innpakning, unødvendig forurensning og redusert matvarekvalitet. I USA bruker kjøling, transport og lagring av mat åtte ganger så mye energi som det maten gir oss.

Å spise lokalt betyr vanligvis at man spiser mer fersk og frisk mat, siden mange tilsetningsstoffer og bearbeiding av maten, skyldes at varene må tilbringe så mye tid på lager og i transitt. Kortere frakt kan også gi oss tryggere mat, siden langvarig lagring og transport over store avstander åpner for smittespredning.

Egne markeder for bønder, innkjøp når det er sesong, merking av lokale matvarer og andre tiltak for å få folk til å kjøpe direkte, er bare noen måter vi kan støtte de lokale matsystemene på. Det kan også ha stor effekt å samle anstrengelsene for å få skoler, sykehus, offentlige etater og andre institusjoner til å sette standarder som gagner lokale eller regionale bønder. Ofte er fordelene ikke bare av økonomisk art, men også sosiale og psykologiske. Kortere matvarekjeder fører nemlig til økt innsikt i hva som kreves for å produsere maten vi spiser, og ikke minst: Det kan skapes gode relasjoner mellom de som dyrker og de som spiser maten.

Ved å finne frem til så mange felles interesser som mulig, kan vi kanskje klare å bygge en koalisjon som gradvis vil forvandle matsystemet vårt.

Hva koster billig mat?

Mitt neste tema skal handle om hvordan menneske og natur er bundet til hverandre i et skjebnefellesskap. Det er NRKs Puls-program siste uke som er den direkte foranledning til at jeg stiller spørsmålet på denne måten. Men før jeg forsøker meg på et svar, går jeg omveien om et foredrag jeg holdt for noen år tilbake om ”kortreist og langreist mat i et etisk perspektiv” på Mat-helse-miljøalliansens forbrukerdag på Os i Nord-Østerdal. Da hadde daværende moderniseringsminister Morgen Meyer nettopp uttalt til Aftenposten: ”Jeg vil sikre forbrukerne billigst mulig mat.” Jeg brukte det utsagnet som plattform for noen spørsmål i foredraget til ministeren. Jeg spurte:

Billigst mulig – for enhver pris?
Billigst mulig – også når matkvaliteten forringes?
Billigst mulig – også når produksjon og transport ikke er økologisk bærekraftig?
Billigst mulig – også om verdens fattige forblir i sin fattigdom.

Så endte jeg opp med følgende spørsmål til ministeren: Hvorfor skal mat være så billig? Det er et krav vi ellers ikke stiller i dette søkkrike landet. Det er snart bare mat som skal være billig. Er det ikke utrolig at vi som lever i et samfunn som til de grader er fokusert på helse og sunnhet, ikke er mer opptatt av hva vi putter i oss av mat! Med dette som utgangspunkt hadde jeg følgende utfordring til ministeren:

Han burde kjempe for kortreist mat, lokal mat, økologisk produsert mat og annen mat som setter beskjedne økologiske fotavtrykk. Han burde kjempe for rettferdig mat. Han burde kjempe mot billig og helseskadelig mat.

Det var denne min utfordring til moderniseringsministeren jeg måtte tenke på i forrige uke, da jeg satt og så på programmet Puls på NRK. Det var et program som tydeliggjorde skyggesidene ved den moderne næringsmiddelindustri, bygget på et jordbruk som har gjort seg avhengig av fossil energi, lettløselige næringssalter og kjemiske bekjempningsmidler. Mange av de stoffene som har vært i bruk gjennom det siste århundre, har forskerne bedyret var uskadelige, før konsekvensene etter en tid avdekker det motsatte. Reststoffene finner vi igjen i kretsløpets alle kroker fra vannet og jorda, oppover i næringskjeden til menneskekroppen.

Reststoffenes vei oppover i næringskjeden til menneskekroppen - det var Puls-programmets fokus, nærmere konkretisert til spørsmålet om morsmelk kontra morsmelkerstatning. Etter at vi i mange år har blitt fortalt hvor viktig det er å la barna få morsmelk i hvert fall til 9 måneders alderen, heves det nå en advarende pekefinger, fordi morsmelken ikke er så fri for reststoffer som vi kanskje lenge har trodd. For meg åpnet det for en sjokkerende erkjennelse av hvor dypt menneske og natur er bundet til hverandre i livets eget skjebnefellesskap. Som det heter i Stetind-erklæringen: ”Det vi gjør mot naturen, gjør vi mot oss selv.”

Det er da det virkelig er grunn til å spørre: Hvilken pris betaler vi egentlig for billig mat! Eller – for å si det med Erik Evensrud i lederartikkelen i tidsskriftet Herba: ”Det bør være et rimelig krav til myndighetene at vi på lik linje med børsnoteringene, jevnlig blir informert om innholdet av sprøytemiddelrester i våre matvarer.”

I vekstens vold

Det underliggende tema i alt det jeg hittil har sagt handler om forholdet mellom menneske og natur, og hva som skjer når mennesket mister den grunnleggende erkjennelse av at alt liv er liv i avhengighet. I det følgende vil jeg skjerpe dette tema ved å sitere den tidligere svenske biskopen Martin Lönnebo. Under Kirkemøtet for Den norske kirke i 2007 sa han følgende: ”Den vestlige kultur er den første verdensomspennende kulturen. Det er den sterkeste og mest prisverdige, men samtidig den farligste og den som bærer på mest skyld.”

Det som kjennetegner den vestlige tenkemåte, er teknisk naturbeherskelse og troen på materiell vekst. På disse områder er vi andre kulturer overlegne. Lenge har ikke-vestlige tradisjoner og urfolkstradisjoner med deres grunnleggende tanker om livet vært under et nærmest uimotståelig press, ikke bare fra den vestlige tenkemåte, imperialistisk kolportert, men også fra dens smittebærende evne. Eller annerledes uttrykt: Den vestlige tenkemåten har på godt og vondt blitt globalisert, nærmest som en pandemi.

Bak veksttenkningen ligger to grunnleggende forutsetninger:

1. For det første er vårt økonomiske system basert på økonomisk vekst. Derfor oppstår det store kriser når veksten stopper opp, jfr. finanskrisen som nettopp har ridd verden som en mare og som verden fremdeles sliter med å komme ut av.

2. Den vestlige tenkemåten med dens ekspansjonsideologi og erobrerholdning. Én side ved denne erobringsideologien er den naturvitenskapelige måte å betrakte verden på.
Naturvitenskapen ser kun på verden som noe mennesket kan anvende til sitt eget formål. Den måler det målelige og gjør det ikke-målelige målelig. Slik kan vi få herredømme over naturen ved å kjenne dens lover.

I Stetind-erklæringen uttrykker vi at denne tenkemåte har skjebnesvangre konsekvenser for natur og menneske og dermed for alt liv på jorden. Vår maniske søken etter vekst og erobring er for det første økologisk uforsvarlig, ja katastrofal. ”Når jorden og dens liv forvandles til råvarer, reiser den seg mot menneskene i historiens største slaveopprør,” sier Martin Lönnebo. Dessuten er denne tenkemåte umenneskelig, både i lys av dagens skrikende misforhold mellom fattig og rik, og med tanke på generasjonene som kommer etter oss.

Men den er også usann og usunn for oss selv. Å være utviklet er nemlig ikke det samme som å vokse og vokse og vokse…. Vår ekspansjon i forhold til andre kulturer og naturen er ikke et uttrykk for vår modenhet, men for at vi er i vekstens vold. Midt i all vår aggressive veksttenkning er vi dypt innskrenket og uutviklet, rammet av en spesiell form for åndelig fattigdom. Fortsatt vekst er ikke bare umulig, fordi det ender i katastrofer, men det er også tåpelig og dumt, fordi vi ikke har godt av det. Vi får ikke et bedre liv, men et dårligere liv i vår maniske søken etter å sprenge oss vei ut av skjebnefellesskapet med naturen og de grenser naturen selv setter for menneskets naturlige liv og dermed for vår naturlighet.

Vår åndelige fattigdom og dumhet rammer i dag også alle andre livsformer som vi har fått betrodd. Kloden er fylt med livsformer som hver eier sin egen prakt og verdighet. Det er aggressivt og primitivt at vi med åpne øyne utrydder dyrearter og plantearter som er blitt til gjennom millioner av år. Det finnes et ord som uttrykker vårt slektskap med alle disse livsformer, et ord vi er i ferd med å miste, men som det nettopp derfor er viktig å skape ny bevissthet omkring: Alle disse livsformer er våre medskapninger, noe Frans av Assisi, økologiens helgen, minner oss om gjennom den berømte Solsangen som skriver seg fra tidlig på 1200-tallet. For Frans kaller livet på en eneste sammenhengende takk til Gud for livet som er skjenket. I denne takken er skaperverket langt fra taust. Nei, her synger våre medskapninger med som våre nærmeste søsken: bror Sol, søster Måne, søster Vann, bror Ild, moder Jord, søster Død…

Uten våre medskapninger, kan ikke mennesket bevare sin egen naturlighet. Vi må altså også for vår egen skyld la omverden og dens mangfold ha et fri-rom. Tidligere generasjoner, både i vår egen kultur og blant urfolkene, viste en form for tilbakeholdenhet i forhold til sine medskapninger som er fremmed for oss i dag. Ved å vise tilbakeholdenhet, ble den økologiske balansen opprettholdt. Men det lå mer i denne tilbakeholdenhet. Den var religiøs, sier den danske teologen Ole Jensen, som allerede i 1976 skrev en bok om økologi og religion: ”I vækstens vold”. Tilbakeholdenheten hadde et element av tabu i seg, sier Jensen. Det handler om det som er utenfor menneskets makt, at vi ikke er til av egen kraft, selve det forunderlige at noe er til. Tilværelsen har gitt oss livet, uten at vi har spurt om det, og gitt naturen dens mangfoldige og forunderlige former for liv, også uten at noen har spurt om det. Denne tilværelsen er større enn mennesket, større enn våre handlinger, aktiviteter, samfunn og varer. Det visste man noe om i tidligere tider. Derfor viste man den form for tilbakeholdenhet som vår tid har mistet.

Naturvitenskapens sammenbrudd

Jeg har i det foregående snakket om naturvitenskapen som en side ved den vestlige erobringsideologien. Nå vil jeg gå et skritt videre å snakke om naturvitenskapens sammenbrudd.

Lenge var naturvitenskapen båret av en nærmest urokkelig fremtidstro på naturvitenskapens og teknologiens vegne. I dag er imidlertid tryggheten i ferd med å forvitre og avløses av en grunnleggende utrygghet. Daværende forskningssjef ved Vestlandsforskning, Karl G. Høyer brukte sterke ord for å karakterisere den nye situasjonen i et foredrag om ”Etikk, natur og miljø” under en konferanse om etikk og naturforvaltning i Erkebispegården i Trondheim i 1997: Det vi nå ser for oss, er fremskrittets og naturvitenskapens sammenbrudd, sa Høyer.

Som bakteppe for sin påstand trakk han frem den historiske fasen på 500 år, innledet av fremskrittets store systembyggere Galileo og Descartes. Fremskrittet gjennom denne perioden bygger på et spesielt teknisk-naturvitenskapelig paradigme, preget av en spesiell måte for mennesket å forholde seg til naturen på. Dette natursyn består av 4 elementer:

Dualismen mellom mennesket og naturen, dvs. det er et skarpt skille mellom mennesket på den ene siden og naturen på den andre.

- - Å forklare naturen, dvs. at naturen kan forklares av mennesket gjennom forklaringsformen ”årsak – virkning”.

Å kontrollere naturen, dvs. at mennesket ikke bare kan, men også skal kontrollere naturen.

Å manipulere naturen, dvs. at mennesket fritt kan manipulere med naturen, både dens enheter og dens helheter.

Dette natursyn – og dermed den aldri sviktende tro på selve fremskrittet – har i dag brutt sammen, sier Høyer. Når han skal begrunne denne påstand, henviser han til føre-var-prinsippet, som jo i dag er et allment akseptert prinsipp, ikke bare faglig, men også politisk: at tvilen skal komme naturen til gode: ”Føre-var står som en bekreftelse på det jeg kaller naturvitenskapens sammenbrudd, uttrykt som et sammenbrudd i det forklarende, kontrollerende og manipulerende forhold til naturen,” sier Høyer.

Men til tross for dette sammenbrudd, lever den naturvitenskapelige tenkemåte med dens erobrerholdning videre i beste velgående på mange områder. I denne sammenheng trekker Høyer frem genteknologien som han beskriver som ”ulv i fåreklær”. Det er en teknologi som ofte drives frem av kommersielle markedsinteresser, gjerne støttet av politisk populisme, uten hensyn til grunnleggende etiske problemstillinger som genteknologien reiser, ikke minst når det gjelder spørsmålet om bærekraftig matproduksjon ”Genteknologien representerer en videreføring av det ekstreme teknisk-naturvitenskapelige paradigme, det som bygger på dualisme og et forklarende, kontrollerende og manipulerende forhold til naturen. Siktemålet er å utvikle framskrittet videre ved å manipulere med naturens minste og innerste enheter”, sier Høyer. Kanskje vil det vise seg at det er her vi finner grunnlaget for ”historiens største slaveopprør”, den økologiske katastrofe biskop Lönnebo varsler vil komme når menneskeheten har kommet til veis ende med sin store besettelse: Å forvandle jorden med alle dens livsformer til råvarer som alene skal tjene våre mest nærsynte behov.

Nærhetsoverskridende ansvarsetikk

Det bakteppet jeg nå har forsøkt å tegne, gir utgangspunkt for å reise følgende fundamentale spørsmål, ikke minst med tanke på de grunnleggende utfordringene landebruket i dag står overfor: Trenger vi en ny etikk og en ny etisk bevissthet? Hva skulle i så fall være begrunnelsen for å etterlyse en ny etikk?

Det er slike spørsmål han var opptatt av, den tysk-amerikanske filosofen Hans Jonas (1903-96). I det følgende vil jeg forsøke å gi en kort innføring i hans tanker, fordi jeg tror han kan hjelpe oss videre i kampen for en bærekraftig framtid for livet på vår klode og som en del av dette: Et menneskeverdig liv for alle mennesker.

Jonas hevder at vår tid på avgjørende punkter er forskjellig fra alle tidligere epoker i menneskehetens historie, fordi vår tid er preget av noen fundamentalt nye rammebetingelser for livet. Stikkord her er: global fattigdom og sult, genteknologi og klimaendringer.

De nye rammebetingelsene for livet krever en ny etikk, hevder Jonas. I den forbindelse påpeker han begrensningene ved den etikk som har vært utformet like siden antikken og fram til vår egen tid:

For det første: All omgang med den ikke-menneskelige verden – i sær den ytre natur – blir betraktet som etisk nøytral. (I parentes bemerket: Det er ikke lett å drive jordvern, så lenge det å legge jorden under asfalt blir betraktet som en etisk nøytral handling. Det er heller ikke enkelt å kalle til et oppbrudd fra industrilandbruket, så lenge det blir betraktet som etisk nøytralt.) Dette henger sammen med at vi i vår vestlige tradisjon har glemt at naturen ikke er taus, men at den synger. Naturen synger på lovsangen og klagesangen til sin Skaper! I dag lyder klagesangen sterkere og sterkere, som et resultat av menneskene grådige og uforstandige omgang med skaperverket. Istedenfor å ta på alvor oppgaven som forvalter, er mennesket i stigende grad blitt utbytter.
For det andre: Området for etisk relevans begrenses til menneskers direkte omgang med mennesker, og da innskrenket forstått: Det handler om mennesker i vårt umiddelbare nærmiljø. ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.” Dette ordet av Jesus, (Matt 7,12), kjenner vi igjen fra ulike religioner og kulturer. Det er det mest kjente eksempel på et handlingskriterium som har vært betraktet som tilstrekkelig for enhver etisk relevant situasjon, sier Jonas.
For det tredje: Spørsmålet om ansvar for uoverskuelige fremtidige konsekvenser av en veloverveid, og velment og velutført handling dukker ganske enkelt ikke opp.

Det betyr at den etikk som har preget vår tenkning inntil i dag - og som vi gjerne med Hans Jonas kan kalle en ”nærhetsetikk” med basis i et ”næransvar” – ikke er tilstrekkelig med tanke på de nye situasjoner mennesket i dag står overfor. ”Nærhetsetikken” må suppleres med en etikk som handler om menneskets ”avstandsansvar” så vel i tid som i rom.

Det er ikke vanskelig å finne det avgjørende premiss for de tanker Hans Jonas gjør gjeldende: Vårt samfunn er i fundamental endring, ikke minst på grunn av helt nye teknologiske muligheter og dermed også dilemmaer. Det er denne fundamentale endring, med dens muligheter og dilemmaer, som reiser krav om en ny etikk, eller kanskje heller: En supplerende etikk. Vår tid er preget av en fundamental usikkerhet med hensyn til hva alt det nye vil bringe med seg. Fortiden inneholder ikke svarene. Hva har vi å holde oss til når vi nå skal orientere oss?

Ut fra dette formulerer Hans Jonas det han kaller en ”nærhetsoverskridende ansvarsetikk”, med et nytt kategorisk imperativ: ”Handle slik at virkningene av din handling er forenlig med et permanent ekte menneskelig liv på jordkloden.”

Med dette som klangbunn går det også an å definere hva bærekraftig matproduksjon som etisk utfordring må være: Å produsere sunn og næringsrik mat nok til alle, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter for å gjøre det samme.

Du er kalt til et liv i forsoning!

Med dette forlater vi Hans Jonas, men ikke det som er hans anliggende. Jeg vil forsøke å belyse samme sak, ut fra noen tanker jeg gjennom mine år som biskop har gjort meg om forholdet mellom menneske og natur og i den forbindelse: Den forsoningsprosess som i dag er nødvendig - for livets egen skyld.

La meg da starte med å minne dere om en setning fra Hustavlen: ”Ropet fra en såret jord”. Det er en tekst som ender med følgende imperativ: ”Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev, du er kalt til et liv i forsoning!” For noen år siden snakket jeg med en journalist om Hustaven. Han roste teksten, men det var én ting han ikke forstod, sa han: Hva har dette med forsoning å gjøre? Jeg håper han ble klokere av det svaret jeg gav ham. Men i alle fall: I denne tid hvor livets rammebetingelser er blitt grunnleggende endret - med de muligheter og de dilemmaer mennesket i dag står overfor – kalles vi som mennesker først og sist til forsoning.

I den forbindelse er det nå tid for enda en gang å løfte fram et tema som ligger som et premiss under dagens konferanse, nemlig forholdet mellom menneske og natur. La meg si det slik: Gjennom hele menneskehetens historie har mennesket vært den svake part i forhold til naturen. Derfor har mennesket måtte lære å leve ”forsonet” i forhold til naturen. M.a.o.: Mennesket har måttet forholde seg til de grenser som naturen setter for vår livsutfoldelse. Uten denne forsonethet ville det snart vært ute med mennesket. Denne forsonethet har da preget menneskets liv på jorden nesten fram til vår egen tid. Og helt konkret: Denne forsonethet i forhold til naturen preget generasjonene før oss her i Trøndelag, de som gjennom et ufattelig slit kultiverte jorda og etterlot en slik rik arv til vår forvaltning.

Nettopp på dette punkt har det i løpet av noen få ti-år skjedd en grunnleggende endring: Styrkeforholdet mellom mennesket og naturen er ikke lenger hva det var. Vi har i dag ”makt til å ødelegge jordens vev.” Det er det fundamentalt nye i forholdet mellom menneske og natur, sammenliknet med alle tidligere tider. I dag er mennesket den sterke og naturen den svake, et lett bytte for menneskets erobrerholdning, med vekt på teknisk naturbeherskelse og materiell vekst. Det fremmer en ”uforsonlighet”, i forhold til naturen som ville være utenkelig for tidligere kulturer, ja også for generasjonene før oss, med deres livsfølelse og deres forhold til jorda.

Forsoning: Det er et ord som handler om å gå over grenser. Vi skal forsone oss med hverandre og vår såre historier. Ingen skigard varer evig! Men forsoning handler også om å bli seg grenser bevisst og respektere grenser, de gode grenser som gjelder for selve livet. Jeg spør meg selv: Er vi her i nærheten av det som er selve kjernen i den vestlige livsfølelse: En rastløshet og uro i retning av det evig grenseoverskridende, fordi livets gode grenser ikke blir erkjent og respektert?

Det finnes altså vi skal overskride. Og det finnes grenser vi skal respektere. Problemet er at det ikke alltid er så enkelt å vite hva slags grense det er vi befinner oss ved: Er vi nå ved en grense som vi skal overskride, eller er dette en av de gode grenser vi skal respektere? Om vi ikke alltid vet svaret på det spørsmålet, er det viktig at spørsmålet stilles – også i saker som handler om bærekraftig matproduksjon! Bare slik kan vår grensebevissthet styrkes og i forlengelse av dette: Våre muligheter til å leve et forsonet liv.

”Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev: Du er kalt til et liv i forsoning.” Jeg tenker: Med Hustavlens imperativ om ”et liv i forsoning”, er vi i virkeligheten ganske nær det imperativ Hans Jonas altså formulerte slik: ”Handle slik at virkningene av din handling er forenlig med et permanent ekte menneskelig liv på jorden.” På hver sin måte nærmer disse to imperativene seg det fundamentale spørsmål om forholdet mellom menneske og natur, et forhold vi er nødt til å komme til rette med – for livets egen skyld.

Kingos utblikk

Som avslutning på mitt innlegg har jeg lett etter en tekst som det dufter av, ikke bare av jord og luft og vann, men av det løftede utblikk som dere arrangører har ønsket å gi denne konferansen om bærekraftig matproduksjon og handel. Da melder han seg for meg ganske umiddelbart, den av de store danske salmediktere som jeg anser som den aller største, nemlig Thomas Kingo. Noen av dere kjenner kanskje hans salme fra 1681 som i tidligere tider ofte ble brukt som bordvers: ”Vår disk og duk er alt beredt”.

I det andre verset løfter Kingo blikket på en måte som gjør dette til en helt moderne tekst, selv om den altså er over 300 år gammel, og selv om Kingo globale utblikk på slutten av 1600-tallet nødvendigvis måtte bli adskillig mer begrenset enn vårt. Dét er ikke poenget. Poenget er at Kingo, ut fra datidens forutsetninger, løfter et helhetssyn på livet og et engasjement i forhold til ”sult og savn og nød” som jeg tenker er i dyp samklang med vårt anliggende gjennom hele denne dagen

Hør på dette:

Gi fred og frukt i alle land,
velsigne jorden, luft og vann.
Forén de verdner som er skilt,
la sult og savn og nød bli stilt.
O Herre Jesus, livets brød,
vær du vår hjelp i liv og død!

Til dette har jeg bare ett ord å føye til:

Amen!

2009-11-20/FW